Daily Archives: 29. mai 2011

Å vente på livet.

Jeg begynner på testosteron i løpet av høsten. Dette kommer til å bli den største forandringen som noen gang har skjedd i mitt liv. Det er dette jeg har drømt om og tenkt på hver dag i mange år. Jeg gleder meg som en gris.

Men hva gjør jeg i mellomtiden? Det er lenge siden jeg bestemte meg for å leve selvom jeg står på «vent». Jeg har alltid ment at det ikke er noen vits i å sette seg ned å vente på at andre skal fikse livet ditt. Men nå, som ting kommer til å skje så snart bli ventetiden ektra merkelig.

Det er en uendelig lettelse å vite at ting ordner seg, at jeg kommer til å få mørkere stemme og at min drøm kommer til å gå i oppfyllelse. Men hva skal jeg finne på i mellomtiden?

Jeg er for tiden bostedsløs. Det er 14 dager uten en hjem, så jeg overlever, men merkelig er det. Da jeg var liten drømte jeg ofte om å pakke en sekk og bo på gata. Nå har jeg pakket en sekk og bor om 4 timer på gata. En befrielse og sikkert et helvete.

Jeg har en jobb og nonen tusenlapper på en konto, så livet er helt ok selvom det føles som om det står helt stille.

Hvor skal jeg? Ingen plass. Jeg skal bare overleve i 3-4 måneder, overleve til jeg får testostreon. Komme meg gjennom dagene. Kanskje kommer jeg til å lære noe, men jeg tror i grunnen at jeg kommer til å telle timer og trø meg igjennom denne sommeren.

God sommer

betinget kjærlighet

Den ubetingete kjærligheten er den man gir til sine barn og søsken, og som man får av sine foreldre og søsken.

Den ubetingete kjærligheten er fin fordi den lar deg drite deg ut i det uendelige før det får konsekvenser for kjærligheten. Men det følger mye forpliktelser og beskymring med denne typen relasjoner. Mødere (jeg har i hovedsak erfaring med mødre som foreldreskikkelse og omsorgsperson) elsker deg, uanset hva du gjør, men det beskymrer seg også veldig mye. De har forventinger til deg som har vokst frem over mange år. De fleste foreldre innser tidlig at barna deres ikke kommer til å bli det de ønsket at de skulle bli, kjærligheten består på tross av dette, men dog.

Den betingete kjærligheten på sin side er den du får fra vennene dine og kjærester.

Det er bra med folk som bryr seg, mennesker som ikke kommer til å se på at du går til grunne, folk som faktisk vil deg vel fordi du er den du er, ikke fordi du deler x-antall gener med dem, eller har vokst opp sammen med dem.

Venner kan stikke, de kan dra i det øyeblikket de har fått nok av deg. Men de kan også velge å bli, støtte deg, råde deg og følge deg gjennom vanskelige tider.

Det er i hovedsak mine venner som veit hva jeg driver med til daglig, de veit hva jeg føler, tenker og hva jeg gjorde i går. Den stiller opp og er himla fine. Og det de sier betyr masse for meg. Det de sier er også ærlig, de har ikke noe å tape på å være ærlig, på samme tid som det er begrenser hvor bekyrma de gidder og bli og hvor mye dem pirker seg inn i livet ditt.

Jeg tror jeg trenger begge typene av kjærlighet, men just nu er den betingete god å ha. Jeg kan nemlig ikke bare ture frem som jeg vil her i verden.