Jeg liker å være maskulin
Jeg liker å gå med «manne»klær
Jeg liker å late som jeg er tøffere enn det jeg er
Jeg liker å bestemme selv når jeg skal vise mine svake sider
Jeg liker ikke å grine
Jeg liker å ha sex
Jeg liker å ha sex med folk jeg ikke har følelser for
Jeg liker å generalisere
Jeg liker å snakke om følelser på en tøff måte
Jeg liker å hevde meg i sosiale settinger
Jeg liker å høre min egen stemme
Pluttselig er det som en gang var feministisk, seksuelt frigjort, likestilt og sterkt hos meg mannsjåvinistisk. For jenter som liker sex får masse cred, menn som liker sex er svin. Selv om det vel til syvende og sist er slik at alle liker sex. Og liker du ikke sex, burde du prøve mer.
Jenter som er tøffe i tryne, hever stemme, hevder meningene sine og driter i å grine er sterke og flotte. Menn som gjør det samme er kjipe. Jeg burde egentlig gråte en gang i uka bare for å være i kontakt med mine egne følelser.
Jeg er ikke mindre i kontakt med følelsene mine nå enn det jeg var før, men siden det er ”opplagt” at jenter ikke har problemer med å være i kontakt med sine egne følelser trodde aldri noen at jeg ikke var i kontakt med mine da jeg var jente. Men nå er jeg mann og da er det en selvfølge at jeg ikke er i kontakt med følelsene mine. Samme hva jeg sier når ligger det plutselig noe annet bak. Før var det faktisk mer rett frem.
Før var det ingen som stilte spørsmålstegn ved det faktum at jeg er feminist. Jeg kommer til å være feminist til jeg dør, på samme måte som jeg er antirasist. Jeg er på generelt grunnlag mot forskjellsbehandling grunnlagt på gruppetilhørighet. Jeg er egentlig i mot gruppetilhørighet.
Jeg er imot kvotering, noe som før ikke var et problem, men nå er det liksom vanskeligere å forsvare det synspunktet. Jeg er jo bare en kjip mann som ikke aner noe om hvordan det er å bli diskriminert på grunn av kjønnet sitt.
Men det vet jeg, og det vil jeg alltid vite. Kanskje enda bedre enn andre folk. Jeg vil alltid bli kjønnsdiskriminert uansett hvor jeg går og hva jeg gjør.
Feminist, ja visst!
Bestmedbart 
Veldig gjenkjennelig!
Jeg har alltid (i alle fall mitt voksne liv) prøvd å være en gantleman (om enn i korte skjørt og høye hæler før i verden), en sånn som åpner dører for folk. Før var det et feministisk statement, for jeg åpna jo aller helst dører for fine gutter. Nå er det mannssjåvionistisk, gammeldags og i enkelte tilfeller også støtende. Jævlig frustrerende! Jeg hadde endelig lært meg å navigere gjennom verden uten å tråkke i altfor mange salater. Og så forandres spillereglene bare fordi folk endelig kan se på meg hvem jeg er?! Så nå sitter jeg her, med skjegget i salaten (eller hvordan det nå var). Velkommen etter!