PMS

Post-morderne-syndrom

Jeg lider altså av postmodernesyndrom; kalt PMS fra nå.

PMS må være en innfødt sykdom, altså en sykdom du er født inn i. Jeg ble født inn i Norge noe som for meg er ensbetydene med PMS.

Jeg aner ikke hva jeg holder på med, det eneste jeg er klar over er alt det jeg IKKE gjør som jeg kunne og burde gjort. Dette er er klassisk symptom som ofte følges av vedvarende angst, besluttningsvegring og et inderlig ønske om å plukke sin egen hjerne og sine egne tanker fra hverandre for så å sette dem sammen til usammenhengende mosaikker.

I helga var jeg sammen med en venn på innspillingen av «Norske talenter». Et program som i seg selv er temmelig PMS’ete. Når man befinner seg i en slik setting og lider av PMS har man to valg.

1. Du kan ha en ironsik distanse til hele kalaset og le litt inni deg av hvor utrolig teite folk er og hvor utrolig kul du er, for du kan jo ingenting, og hadde du kunnet noe hadde du i allefall ikke slilt opp på TV som en annen Harald Eia (en mann som tydlig lider av større mindremannlighetskomplekser enn meg)

2: Du kan føle deg totalt misslykka fordi du ikke begynte med gitar, sang, dans, flammespruting, svergsluking eller avispapribretting da du var 2 år gammel. For hadde du bare gjort det hadde livet ditt vært så mye bedre. Da kunne du dratt damer, og tjent penger og være berømt. Og ikke minst kunne du på en ydmyk og rått harselerende måte vært så uendelig mye bedre enn alle andre. Og det er jo det du ønsker; sånn inners inni deg.

(Det hører også med til PMS at innerst inni deg er en sal av uoppfylte drømmer og du er viktigst her som alle andre plasser i verden.)

Jeg gikk for en kombinasjon (som egentlig ikke er mulig i følge mindre egne regler, men så kommer jo PMS’en på banen og den forbyr meg å båsette og dele opp i rigide kategorier)

Altså følte jeg meg misslykka, og angra på at jeg ikke begynte med noe kult da jeg var 2, samtidig som jeg syntes at alle rundt meg solgte sjela si til en prostituert for en burger på Maccer’n. Alt dette blandet med et steinhardt kjekkas-utrykk hver gang jeg blei filma.

Du kommer ikke til å klare det uansett, og hvis du mot formodning skulle greie det er status et flytende uhåndgripelig begrep du ikke begriper og så ender du opp med å tatovere navnet ditt over brystkassa

Smerten er komplett og jeg dyrker den for alt den er verdt. (På en måte som ikke er emo altså, nei det må du ikke tro altså.)

(pretensiøst:) (det er ikke en smiley, bare et kolon med en parantesslutt etter seg)

I don’t wanna get over you
‘coz what’s there to go over to?