Sosiale antenner?

Idag var jeg på bruktbutikken på Ås sammen med min venn Cecilie (hun er snill)

Mens Cecilie går rundt å titter på dameklær går jeg til herreavdelignen og ser på dressjakker, jeg har nemlig hatt litt lyst på en dressjakke i flanell en stund.

Bare til informasjon hadde jeg på meg svarte skinnsko, chinos fra carlings, grønn cardigan og six-penc (skrives det slik?)

Så kommer en butikkdame bort til meg, ser på meg og opplyser meg om følgende, mens hun peker på dressjakkene: «De er til menn». Jeg snur meg mot henne og sier «ja». Så sender jeg henne et blikk som fra min side var ment som jeg-vet-det-og-jeg-bryr-meg-ikke-hva-faen-er-problemet-ditt-og-hva-vil-du-meg. Så gjentar hun at det er manneklær jeg står å ser på. Jeg gjentar det enkle ordet ja, så sier hun det igjen og jeg sier ja og sånn går det til hun har sakt det 5! ganger.

Hva faen i helvete er det som feiler folk? Denne dama må ha kjøpt sine sosiale anteller på et loppemarked og montert uten å lese bruksanvisningen.

Prøvde hun å redde meg? Trodde hun at jeg kom til å bli ledd av hvis jeg gikk i dressjakke? Dressjakke er et så gjennomført maskulint plagg at en hver dust forstår at det faller innunder kategorien mannsklær. Og forresten hadde jeg bare på meg såkalte manneklær fra før!

Igår var jeg på den første timen med konfirmantgruppen jeg er leder for denne våren. Og vet dere hva? De små søte kidsa på 14 forsto at det er himla upassede å spørre folk om hva slags tiss dem har, og at når du er i tvil er det greit å være litt diskre. DISKRE

Hvis du har sosiale evner som er dårligere enn en 14åring sine burde du gå hjem å legge deg under dyna og bli der!