Som de fleste andre her i verden har jeg et sett med foreldre. Jeg har to foreldre, det ene er en mann og det andre en dame. Det var disse to som både fysisk lagde meg og oppdro meg. Min mor har oppdratt meg i flere år enn min far, men han haler godt innpå for tiden med mye råd og formaninger.
Jeg har alltid protestert mot det konvensjonelle kjønnsrollemønsteret. Dette har jeg fått lov til, men jeg har alltid følt en viss forventning om å bli mer feminin og har alltid fått mer positiv tilbakemelding på feminin adferd enn maskulin.
Jeg fortalte min mor at jeg liker jenter da jeg var 16 og min far da jeg var 19. Resten av verden har vist det siden jeg var 13, så selv om jeg har følt frihet i forhold til kjønnsroller har jeg nok ikke følt meg helt fri. Frihet fra kjønnsroller er noe jeg fortsatt ikke føler (all kred til dem som klarer å oppnå den friheten) Men jeg er ikke redd for å bryte kjønnskonvensjonene lenger, av de transmennene jeg kjenner er jeg nok den mest feminine og jeg spiller aktivt på min egen femininitet.
Jeg har levd som mann i over ett år (Selvom jeg ikke vet helt hva det innebærer å leve som mann, men jeg lever i allefall «mer» enn før og på en mer ekte måte)
Som seg hør og bør er mine foreldre skilt (samboende foreldre skremmer meg) Jeg fortalte min mor at jeg er transkjønnet i sommer og min far fikk vite det i jula. Reaksjonen var overraskende lik (mine foreldre er svært ulike). Begge var middels overrasket, begge var enige om at det er noe jeg må avgjøre selv for det er mitt liv og mine følelser. Men jeg tror de begge har en temmelig lang vei å gå i forhold til navn og pronomen. Jeg gir familien min større slækk med hensyn på navn og pronomenbruk, det er naturlig nok vanskeligere for dem enn andre. Jeg kan heller ikke velge dem bort hvis de ikke tar hensyn til mine følelser rundt navn og pronomenbruk, slik jeg kan med ALLE andre (så bare pass dere).
Konklusjonen er at mine foreldre tar det fint, men det vil nok ta litt tid.
Jeg var ikke spesielt redd for reaksjonene deres, men jeg er glad for at de ikke avviser meg eller synes jeg er en freak (selv om det er det minste man kan forvente av sine medmennesker)
Synes dine foreldre det var greit da du kom ut av dine skap?
Til slutt et Kari Bremnes sitat «ka vil du dæm ska finn i dine skap?»
Bestmedbart 
Jeg tror pappa egentlig syns det var litt stas da jeg kom ut av skapet. I et års tid etterpå kom han med mindre passende spørsmål om vi ikke skulle ut og kikke på jenter sammen.
Var ikke like heldig med mamma, hun har brukt 5 år på å komme over sjokket. Vet fortsatt ikke helt hvor jeg har henne, men hun har i alle fall sluttet å gi meg omvendelsesbrosjyrer.
finnes det sånne brosjyrer? jeg vil gjerne ha noen!
Herregud. Høres ut som mora di og mora mi hadd blitt gode venna! :p Satan. E d så vanskelig å forstå at d ikke kan «helbredes», som min kjære mor si? Huff. Folk e ignorant og dømmende, dessverre. Så selv om d for mæ, og dokker mest sannsynlig, fell helt naturlig å ta folk akkurat som dem e og godta d uten problem….så gjør d absolutt ikke d for alle. Æ ble rimelig sjokkert første gang æ hørt mora mi sine synspunkt og meninga om bla. homofili, homofilt ekteskap, adopsjon for homofile, transseksuelle osv…. Va vel 14 år første gang vi hadd den diskusjonen, og æ ble så sjokkert over meningan hennes at æ bynt å stortut som en baby (man skull jo tru æ va homofil selv, så nærtagen som æ ble…men æ ble vel egentlig mest lei mæ for alle hu og andre som hu dømme, og som må ta imot sånt shit som hu har å kom med på dem områdan der..)!.. Æ har innstilt mæ på at dama rett og slett ikke forstår bedre, men hu e jo ei smart, oppegående dame EGENTLIG. Så koffer hu e fullstendig blåst på sånt, skyldes vel derre forbanna kristenmiljøet hu e i. Beklager uttrykket for dem som e religiøs, men…. Æ synes d e nå forbanna drit i sånne her tilfella.
Kjenner jeg faktisk har lyst til å møte morra di igjen, men jeg hadde nok ikke gjort et godt inntrykk uansett. Jeg har jo store hull i ørene og piercinger i ansiktet og dasser rundt her i verden :)
Hehe. D hadd æ likt, Luca!!
Jeg var veldig redd for foreldra mine sin reaksjon før jeg kom ut. Alle trodde jo jeg var en middels mistilpassa hetero jente. Faren min er prest, og da jeg var ca. 16 oppdaga jeg hva han mente om homofili. Vi hadde en svær krangel om det og etterpå hadde jeg ikke mer respekt for ham.
Så jeg tenkte at jeg hadde grunn til å være nervøs. Men det har gått over all forventning. Mamma spurte selvsagt først om jeg var helt sikker på dette, og jeg fikk lyst til å si at «nei, det var bare noe jeg kom på i fylla i går», men jeg sa det ikke. Hun var også redd for at jeg ville få det vanskelig, med fordommer og sånt, og var skeptisk til hvor sunt det var hormoner og operasjon.
Faren min har (i alle fall så vidt jeg veit) tatt det hele med stoisk ro. Jeg var forberedt, akkurat som Luca, på å gi dem tid på å venne seg til nytt navn og pronomen, men de har nesten ikke sagt feil en eneste gang. Unntaka har vært i forhold til at jeg fortsatt er mamma for dattera mi, og «han mamma» faller ikke akkurat naturlig i de fleste munner.
Om det at jeg kom ut har forandra verdisynet deres tviler jeg på, og har derfor ikke turd å spørre.
Et lite tillegg:
Jeg har et mye nærmere forhold til foreldra mine nå når de veit hvem jeg er, enn jeg hadde før jeg kom ut. Det hadde jeg faktisk aldri trudd skulle skje.
Her er et blogginnlegg av en annen transhomse om hvor galt det kan gå: http://faggotboi.wordpress.com/2011/01/20/before-you-tell-your-parents-youre-transgender/
Jeg kjenner ikke til at det å komme ut til foreldre har fått de alvorligste konsekvensene som han skriver om i Norge.
Greia med at noen kristne ser det som bedre at ungen er trans enn homo, gjelder uansett ikke i mitt tilfelle, siden jeg jo klarte å «bli» begge deler.
jeg tenkte jo straks på det siste du nevner der, med at kristne (krf som en godt eksempel i Norge) liker trans bedre enn homo fordi det i allefall betyr at du gjør noe riktig i forhold til kjønnsrollene når du kommer dit du du «skal», men siden du er homo gjelder det jo ikke helt. men jeg så for meg muligheten av å både se deg som mann og som hetrofil selvom du liker menn, men det er jo et krumspring som for meg er helt ulogisk, men du har flere ganger sakt at du har fortalt folk at du er en homo mann og så tror dem at du liker damer. Jeg så forresten en video på youtube
Denne unge mannen skal ha all verden cred for å holde seg seriøs og sakli under en så utrolig monog samtale som det han har med sine foreldre her.
jeg tror nok det for de fleste er bedre i Norge, men jeg tipper det ikke er spess kult for temmelig mange.
Mamma har spurt meg mange ganger opp igjennom årene om jeg er lesbisk…jeg prøver å fortelle henne at jeg bare er stygg!
for lesber er stygge? haha festlig læll
nei, fordi jeg aldri har tatt med en kjæreste hjem :-p
Hjem er den siste plassen jeg anbefaler deg å ta med en kjæreste!