Jeg har vært på rikshospitalet 3 ganger og skal tilbake i løpet av januar. Ved Rikshospitalet i Oslo utredes og behandles transseksualisme. Klinikken het før gender identity disorder klinikken (GID-klinikken), denne har nå byttet navn til seskjon for transseksualisme.
For å få behandling må du få diagnosen transseksuell, som er den eneste diagnosen som gir rett på behandling idag.
Man utredes i ca et år (jeg kjenner ingen som har fått diagnosen sin så raskt), utredningen består av 10-12 konsultasjoner.
nettsidene til GID hevder at 1 av 50 000 av dem som ved fødselen ble puttet i boksen «mann» føler de burde vært puttet i kvinne boksen. Tallet for dem som ble gjenkjent som kvinner ved fødselen er 1 til 100 000.
Jeg mener forskjellen i disse tallene skyldes videre kjønnsroller for kvinner enn for menn.
Tar man utgangspunkt i det laveste anslaget; én til 100 000 skal det være 48 transeksuelle i Norge (hvis det bor 4,8 millioner i Norge), og det dobbelte hvis man tar utgangspunkt i at en av 50 000. De samme nettsidene sier også at det kommer 50-70 nye henvisinger hvert år.
Hvis dette stemmer, er tallet på transseksuelle kraftig underestimert, eller så går det veldig mange mennesker rundt i dette landet og «tror» de tilhører et annet kjønn enn det samfunnet tror. Selvom de fleste som søker om kjønsbekreftende behandling får avslag, har totalt over 300 mennesker fått behandling i Norge. Dette stemmer på ingen måte overens med de offisleille tallene.
Min konlusjon: det er mange som føler en eller annen form for ubehag med «sitt» kjønn og de føler det så sterkt at de mener det ikke er mulig å leve med det.
Idag tilbys man kun fullstendig kjønskorrigerende behandling, det er altså i teorien ikke mulig for noen å fjerne puppene eller skjeggvekst uten at man også må steriliseres og behandles med hormoner. Dette er noe jeg mener burde være mer opp til den enkelte. Det er ikke sunt å gå på hormoner eller gjennomgå omfattende operasjoner. Kan folk leve uten burde de få det.
Bestmedbart 
ENIG. Men tror du ikke at om dette skal kunne bli en realitet, så må tanken om «bare to kjønn» modifiseres en smule (les: jævlig mye), først og fremst i helsevesenet? Og den veien kan være lang? Det er vel noen retningslinjer klinikerne skal følge ift godkjent og anbefalt behandling for «folk flest» – og at løsningen fort kan bli «dette må vi forske mer på» i mange år framover? Eller finnes det forskning helsevesenet støtter seg til som går mot at man går «halve veien» til det andre kjønn og at man derfor ikke gjør det? Æ spør fordi æ luuuure og ønske dæ selvfølgelig alt godt og all kjærlighet i hele verden:-)
Hele feltet er jo et kaoshelvete når det kommer til konkret forskning. Hvis dem kan «bytte» folk sitt kjønn kun på grunnlag av at dem ser at det gjør for glade i stede for deprimerte burde man på samme usikre grunnlag kunne åpne for mindre kjønnsendringer, hvis folk blir lykkelige av det. Hører også rykter om at det for tiden vurderes å opprette et alternativt trans-behandlings opplegg til GID. Det er rett og slett et stort behov for et eller annet til transfolket.
Flott at du tar tak i talla på den måten! Noe er jo åpenbart riv ruskende galt!
Lucas Romson, svensk transmann, har også en artikkel om tall. Skal prøve å finne en link til deg en dag. Såvidt jeg husker anslår svensk forskning at det dreier seg om 1 av 10 000. Dette stemmer med min erfaring:
I Tromsø, som har ca. 70 000 innbyggere skulle det finnes 7 transfolk. Jeg vet om tre som går til utredning eller behandling og hørte om to til som hadde fått behandling. I tillegg vet jeg om to som har gått til utredning og fått avslag som fortsatt lever. Dette baserer seg på da jeg bodde der. Altså kan jeg slå fast at det pr. 2008 fantes minst 8 som ønsket kjønnsbekreftende behandling. Tromsø er tilflyttingssenter for utskudd fra hele Nord-Norge, så det er ikke rart om der finnes flere enn de statistiske 7. Jeg regner med at det i tillegg til oss 8 fantes flere jeg aldri fikk høre om. Alle dem som ikke ønsker fullstendig kjønnsbekreftende behandling kommer da i tillegg.