Første gang jeg kom ut av skapet var i år 2000, da var jeg 13 år og ikke særlig bevist på hva jeg gjorde. Det var med andre ord ikke en nøye overveid beslutning, jeg klarte bare ikke å skjule hvor intenst forelsket jeg var. Kanskje var det også så lett fordi jeg ikke egentlig så på meg selv som en av jentene, og hvis man ikke er jente er det jo ikke noe rart å like dem. Det tok litt tid før jeg forsto at jeg var rar som likte jenter og ikke gutter, men da var det heldigvis for sent å vende tilbake til skapet.
I årenes løp har det blitt en fin samling stygge kommentarer og slåsskamper på grunn av min legning, men kanskje også mye på grunn av min noe provoserende personlighet. Jeg takler dårlig folk som er uvitende og som absolutt skal stille uinteligente spørsmål etter 3 øl. Så til alle som noen gang føler det behovet; internett er oppfunnet, lurer du på hva andre mennsker tenker er det bare å logge seg på!
Den andre runden ut av skapet driver jeg med nå. Jeg er heterofil, plutselig. Det med legningen er kanskje den største overgangen for meg, jeg er jo fortsatt meg selv, jeg forteller bare folk at jeg er en mann fordi det ikke er synlig utenpå at jeg er en. Ikke er stygt ord om heterofile, de er trivelige mennesker de også, om enn noe kjedelige.
Det som er annerledes denne gangen er at folk er så himmla positive. Overalt hvor jeg går er det bare klapp på skuldra og hipp hurra. Det er vel knapt noe å klage over, men jeg undrer på hva grunnen er. Er det behagelig å få putte en kjønnsoverskridende jente på plass i kategorien mann så man slipper å forholde seg til unormaliteten? Er folk blitt mer opplyste og tolerange? Er det fordi jeg blottstiller meg at folk ikke føler de kan kritisere meg? Kan det hende at jeg fremstår så sikker og reflektert at folk ikke føler at det er noe å protestere på?
Ikke vet jeg, men et skap et ikke et blivende sted for et menneske.
Bestmedbart 
Hei!
Kan vel kanskje svare litt på spørsmålene dine i og med at jeg faktisk kjente deg den tiden du kom ut første gangen og har fulgt deg litt på avstand i ettertid. (Facebook, er jo spennede å se hva folk gjør nå.)
For meg var det ikke noen overraskelse når du kom ut første gangen. Du ga tydelige tegn på at du ikke var i ditt rette element til å begynne med og du virket litt lettet over å kunne si at du var lesbisk.
Når jeg ser tilbake på det nå kan jeg se at du prøvde å identifisere deg mer med guttene enn med jentene.
Men så var spørsmålet om hvorfor folk støtter deg mer nå. Det jeg tenkte når jeg leste dette var lettelse for din del og kanskje det gjorde at de siste brikkene falt på plass i forhold til måten jeg har sett deg oppgjennom årene. Endelig har du funnet svaret på hvorfor du ikke helt har funnet identiteten din.
Kanskje gjør svaret mitt deg sint og irritert, men det er ivertfall ikke det jeg prøver å oppnå. Det jeg vil fram til er at jeg støtter deg og at jeg håper at du får det bedre nå som du får leve på den måten som er riktig for deg.
*Klem*
Hei
Ikke irritert på noen måte. takk :)